AGAPE OG MARIT REITAN I MEDIA

Les artikkel om Marit Reitan fra magasinet Tara fra 7.mai 2014 (full tekst fra artikkelen, lenger ned på siden):

side1

-Min

motivasjon

kom ene og alene

fra hjertet

Marit Reitan (48) fikk tilbud om det alle mente måtte være drømmejobben. Tre ganger så mye i lønn som før og dobbelt så mye ansvar. Men Marit kjente bare magen knyte seg. I en måned gikk hun og lurte på hva hun skulle gjøre. Det ble begynnelsen på prosessen som endte med at hun startet sin egen selvutviklingsskole. Et sted der folk lærer seg å følge hjertet, og ikke alltid fornuften.

Av Lene Wikander Foto: Xenia Villafranca

For magasinet ”TARA” 7.mai 2014

Vi tar av fra Karl Johan og beveger oss inn i horestrøket i Oslo. Det er fortsatt tidlig på ettermiddagen, så det er ikke så mye trafikk, men noen nigerianske prostituerte vakler bortover fortauet på høye hæler, og et par transseksuelle sør-amerikanske gledespiker smiler og komplimenterer oss for kjolene vi har på. Utenfor en kebabsjappe står to pakistanere og røyker. Ved siden av skal vi inn. «Agape Instituttet» står det på glassdøren der vi innenfor så vidt kan skimte fyr på peisen innimellom duse jordtoner.

Agape er et gammelgresk ord som betyr «ubetinget kjærlighet». Instituttet er et kurssted for selvutvikling drevet av Marit Reitan (48), og sorterer vel under New Age eller nyreligiøsitet blant kritikerne, men Marit selv er ikke så opptatt av religion, hun er opptatt av mennesker.

Vi ringer på og en smilende Marit kommer og åpner for oss. Innenfor forsvinner all støyen, trafikken og skrålingen fra gata, og vi omsluttes av et deilig rom med levende ild og dype sofaer. Men det er ikke her vi skal være. Marit drar oss med gjennom en stor sal og inn på et koselig kjøkken på bakrommet. Her har hun satt frem små kaker og kaffe, det føles som å komme hjem til noen.

side2

MEN SELV OM AGAPE Instituttet til Marit har store lokaler midt i Oslo sentrum i dag, og rundt hundre studenter, har det ikke alltid vært slik. Hun begynte hjemme i sin egen leilighet, men etter hvert ble trykket for stort. Men nå foregriper vi begivenhetenes gang. Egentlig begynte alt sammen med at Posten gjennomførte en nedskjæring, sa opp mange ansatte og tilbød Marit en ledende stilling på slutten av nittitallet.

Med sin markedsføringsutdannelse jobbet nemlig Marit i Postens reklameavdeling og hadde som dekoratør ansvar for vindusutstillinger, dekorering av biler og mye mer. Det var et praktisk arbeid hun trivdes svært godt med.

-Jeg trivdes veldig godt i jobben, minnes Marit over en sjokoladekjeks og en slurk te. Men så begynte jo nedskjæringene, og jeg var gjennom seks sånne nedskjæringsrunder der mange måtte gå, mens jeg satt igjen med mine kolleger. Til slutt fikk jeg tilbud om en sjefsstilling som hadde tre ganger mer i lønn enn jeg hadde fra før.

-Det sto mellom å si ja til den jobben, eller å slutte. Jeg elsket jo den jobben jeg hadde som var veldig praktisk med tegning, maling, snekring og sånn. Den jobben jeg ble tilbudt var mye mer en kontorjobb med veldig høye krav, og det fortonte seg stressende for meg. Jeg fikk en dato jeg måtte bestemme meg til, og var ekstremt usikker.

MARIT GIKK OG FUNDERTE PÅ om hun skulle si ja i over en måned. Familie og venner skjønte overhodet ikke at det var noe å lure på. Dette var jo en solid forfremmelse, et skikkelig byks på karrierestigen.

-Men hjertet mitt var ikke med, sukker Marit.

-Jeg hadde rett og slett ikke lyst. Alt var jo på plass sånn fornuftsmessig, pengemessig, karrieremessig og alt det der, men følelsene mine hang ikke med, jeg kjente at dette ikke var meg. Jeg snakket med vennene mine, og alle sa jeg måtte ta jobben. Det samme sa kollegene mine. Jeg dro til Finnmark for å fiske og tenke meg om. Da det begynte å nærme seg fristen, ante jeg fortsatt ikke hva jeg skulle gjøre. Familien min var helt sånn; har du fått slag eller hva er det, ha-ha. Marit ler en høy og perlende latter over kjøkkenbordet.

Til slutt følte Marit seg så presset at hun tenkte at hun bare måtte si ja til den jobben. Alt annet var jo galskap.

– Men dagen før fristen gikk  kjente jeg meg likevel så fysisk dårlig i magen. Jeg begynte å lure på om jeg måtte dra til legevakten. Skikkelige magekramper. Jeg la meg tidlig om kvelden, og skulle ringe sjefen min neste morgen. Satte meg ned ved siden av telefonen, og lurte på hvordan jeg skulle klare å åpne munnen og snakke. Men så tenkte jeg: herregud, hvor sterkt skal kroppen din si ifra før du hører etter? Da sjefen tok telefonen, hørte han tonefallet mitt og sa: Du skal si nei, skal du ikke? Jo, svarte jeg. Jeg må si nei. Hva skal du gjøre i stedet, spurte han? Nei, det har jeg ingen anelse om, svarte jeg.

Og Marit hadde virkelig ingen peiling på hva hun skulle gjøre.

-Jeg måtte bare stole på at når man lukker noen dører, så vil det åpne seg nye. Men etterpå kjente jeg en voldsom lettelse. Jeg visste det var et riktig valg. Jeg hadde brukt en måned på det valget, og nesten ikke sovet om nettene. Etterpå gikk det kun to dager, også tenkte jeg: Hvorfor ikke drive for deg selv?

Hvorfor ikke kjøpe alt utstyret fra den gamle jobben og starte opp for meg selv?

Og sånn ble det. Marit startet sitt eget reklamebyrå.

– Jeg fikk en god sluttpakke som gjorde det mulig. Jeg sluttet vel i Posten i oktober, og første februar var jeg i gang med nytt firma.

Jeg gikk inn i det skikkelig massivt, for jeg tenkte at nå hadde jeg sagt nei til en jobb og ikke hørt på rådene til familie og venner, så nå måtte jeg virkelig vise at jeg dugde. Jeg sto på om en helt fra morgen til kveld, og det lønte seg. Plutselig hadde jeg en månedslønn som var lik den gamle års lønnen min.

Men fortsatt kjentes det ikke riktig for Marit. Hun begynte igjen å kjenne på den gnagende tvilen hun hadde hatt i måneden før hun takket nei til forfremmelsen i Posten.

– Jeg åpnet postkassen en dag, og ut raste den sedvanlige bunken med reklame. Jeg tenkte: er det virkelig reklamebyrå jeg vil drive med resten av livet? Vil jeg virkelig bidra til alt dette her? Hvem leser egentlig disse reklamebrosjyrene? Og hvorfor må alt se så perfekt og glatt ut i reklamen, livet er jo ikke sånn?

-Mens jeg gikk og tenkte slike tanker, så skjedde plutselig l1. september med de fryktelige terrorangrepene i USA. Etterpå gikk jo markedet på en umiddelbar smell, og jeg mistet mange kunder allerede første uken etterpå. Alt stupte. Til slutt hadde jeg nesten ikke penger til mat.

side3

MARIT LEVDE FRA HÅND TIL munn i en lengre periode etter det.

– De siste årene jeg drev med reklame, hadde jeg tatt en del kommunikasjonsutdannelse ved siden av. Jeg leste bøker om emnet og andre selvutviklingsbøker, men jeg var ikke helt fornøyd med måten de var skrevet på. Alt dreide seg liksom om å bli så lykkelig. Så jeg bestemte meg like godt for å skrive min egen selvutviklingsbok med mitt eget språk.

– Jeg skrev den bare helt for meg selv, men viste den til noen venner og de mente at den var så bra at jeg burde prøve å gi den ut. Det har jeg enda ikke gjort, men jeg kommer nok til å gjøre det, ler Marit.

Det viktigste for henne på den tiden var likevel at hun hadde det så godt da hun skrev på boken.

-Hver gang jeg satte meg ned og skrev på den boken, så kjente jeg at jeg koste meg, da kjente jeg at jeg levde. Jeg følte at min styrke var å ha litt humor på det. I samfunnet vi lever i er det veldig mye flinkis-syndrom. Alt skal være så positivt. Jeg mener vi er nødt til å få lov til å være mennesker, og føle det vi føler. Når ting går til helvete, så går de jo til helvete, da. Jeg var opptatt av å finne et ærlig språk på denne selvutviklingen. Alle fortjener å bli hørt, alles meninger og erfaringer er verdifulle, og vi er alle eksperter på å være mennesker. Vi kan ikke bare overlate det til de anerkjente ekspertene å snakke for oss, mener hun.

– Til slutt spurte jeg meg selv når det var jeg kjente at jeg virkelig trivdes. Svaret på det ble når jeg kunne sitte på en kafe eller et annet sted og snakke med et menneske og kunne si noe som fikk dette mennesket til å føle seg bedre. Men jeg kunne jo liksom ikke leve av det heller, ha-ha, Marit ler og slår ut med hånden rundt seg. På mange måter er det jo nettopp det hun i dag lever av, selv om kafeen er byttet ut med flotte institutt-lokaler, og samtalene er litt mer organisert og forberedt.

Studentene her bruker nemlig tre semestre på å fullføre et kurs. Det er fordi Marit mener det er viktig å gå i dybden, og å gå i dybden tar tid, mener hun.

– Jeg hadde laget brosjyrer for en alternativ skole jeg hadde gått på, og så var det en kunde som ringte og gjerne ville komme til meg for en samtale om selvutvikling, og det sa jeg ja til. Sånn begynte det. Plutselig en dag var det 46 beskjeder på svareren. Jungeltelegrafen hadde spredt seg, og plutselig ville masse folk komme til meg for samtaler. Marit rister på hodet.

– Jeg fikk jo helt bakoversveis, men følte ikke jeg kunne avvise dem heller, så jeg rigget meg til med hjemmekontor og begynte a ta imot folk til alternative samtaler.

Begrepet «alternativt» har forskjellige betydninger for forskjellige folk, men for Marit innebærer det først og fremst å ha et åpent sinn.

– Skolen jeg selv hadde gått på lærte meg utrolig mye om meg selv. På et dypt nivå. Det handlet om å tørre å legge bort hjernen og «fornuften», og litt etter litt lytte til alt det som ligger under overflaten. Vi er så mye mer enn alle disse ordene vi strør rundt oss med, mener hun.

-Jeg har aldri vært så tiltrukket av det alternative slik det ofte presenteres i media. For meg virket det alltid veldig flagrende, mye fotformsko og lilla skjerf, liksom. Min tilnærming til det alternative var mer filosoferende. Jeg husker jeg allerede som seksåring spekulerte over hvorfor ting skjedde med folk. Gjorde hun sånn og sånn bare fordi hun var misunnelig? Jeg var veldig reflekterende allerede som svært ung. Jeg likte å tenke gjennom ting og menneskelige handlinger, analysere dem. Litt sånn minipsykolog, ha-ha.

side4

SÅ VAR DET OGSÅ MARITS interesse for mennesker som fikk henne til å ta skrittet fullt ut til slutt.

-Jo mer jeg lærer om mennesker og om følelsesregisteret vårt og hvor forskjellig vi reagerer, så kjenner jeg at vi må tillate mennesker å være mennesker. Noen ganger er alt fantastisk, andre ganger er alt helt ræva. Jeg er opptatt av at vi skal få lov til å kjenne på det. Å ikke dømme følelser. For hver gang vi dømmer følelser, så dømmer vi mennesker.

Jeg fulgte hjertet mitt da jeg startet Agape Instituttet, virkelig. Det kjentes så hundre prosent riktig, dette var det jeg skulle drive med i livet. Det var overhodet ikke motivert av penger, det ville folk ha merket med en gang. Min motivasjon kom ene og alene fra hjertet, og når det kommer fra hjertet står du i det med hud og hår. Det merker selvfølgelig andre også. Jeg er oppriktig interessert. Hvorfor er du på den og den måten, hvorfor gjør du sånn og sånn? Dette er de mest interessante spørsmålene jeg kan tenke meg, sier Marit.

– Kort tid etterpå fikk jeg en telefon fra en av studentene mine som hadde et ekstra lokale, og lurte på om jeg ville ha det. Det var i femte etasje her i bygget. Jeg takket ja, men etter hvert trengte jeg større plass, så nå har jeg flyttet noen etasjer ned, for her er lokalene romsligere.

For folk bare fortsatte å strømme på. Til slutt ble Marit helt overmannet.

– Jeg innså at jeg ikke kunne klare alt selv, og tenkte at nei, dette går ikke, folk blir nødt til å lære seg å gjøre dette her selv!

Og sånn ble Agape Instituttet slik det eksisterer i dag, til. Her lærer studentene alle de teknikkene de trenger for å mestre seg selv og livene sine på en bærekraftig måte, men de lærer også å videreformidle dette til andre.

– Det handler om en selvutviklingsmetode for å kommunisere mennesker imellom. Det handler om mentale teknikker, det å kunne gjøre noe enkelt som å jorde seg, å kunne styre energiene våre mer enn vi vanligvis tror vi kan. Dette er ting vi alle kan jobbe mer bevisst med for å få økt livskvalitet. Jeg går overhodet ikke helsevesenet i næringen, dette handler bare om selvutvikling.

– Hit til Agape Instituttet kommer alle slags typer mennesker: politikere, leger, hele familier, vaskehjelper, komikere, skuespillere, sykepleiere, you name it! De kommer ikke hit fordi de er syke på noe vis, de kommer for å bli den beste utgaven av seg selv. Ikke for å fremstå så fantastisk, men for å kjenne og godta seg selv og den de er.

Marit er nemlig selv kritisk til mye av den «alternative industrien».

– Jeg har vært på mange selvutviklingskurs, og der er det ofte sånn at gråt blir møtt med stakkars deg, og sinne med sanksjoner.

Sånn vil jeg ikke at det skal være. Følelser er ikke feil, men det er viktig å finne ut av hvorfor vi føler som vi gjør.

– Det handler mye om livsmestring, og livet er jo både fint og vanskelig. Jeg har likevel ikke noe forhold til at menneskelig utvikling skal knyttes ril religion eller guddommer. Jeg kaller det hele nytenkning.

Vi på Agape tenker nytt rundt menneskelig utvikling. Og det er gevinsten av å følge sitt hjerte slik jeg ser det: Å oppdage at man ikke trenger å gå rundt og være så positiv hele tiden, man blir jo rett og slett gladere av å leve i pakt med seg selv.